Hvordan møter man barns følelser?

Alle foreldre har nok bedt barnet sitt slutte å gråte, eller å ikke være så sint noen ganger. Det kan være vanskelig møte barns følelser på en god måte, men det er gjerne bare litt øvelse som skal til.


MÅ LÆRES: Barn trenger hjelp til å forstå og å kjenne igjen følelsene sine.

Mye av det vi sliter med gjennom livet skyldes følelser som ikke blir håndtert på en god måte. Barn trenger derfor hjelp til å bli kjent med følelsene sine. De færreste av oss vokste opp med foreldre som snakket mye om følelser, og selv om det nå har blitt en større bevissthet rundt det, er dette et område mange av oss har lite erfaring med når vi selv får barn.

At voksne snakker om følelser og forklarer hva som skjer i kroppen og i hodet når man blir sint, lei seg, glad eller redd gir barna sosiale ferdigheter. Ved at vi støtter og setter ord på følelsene for barna lærer de hvilken følelse de kjenner på, at de uttrykker den på en måte som aksepteres av andre og at man får hjelp og støtte ved å dele hvordan man har det.

Men det er ikke alltid like lett. Mange reagerer ute å tenke over det, med å overse eller bortforklare, spesielt de følelsene som skaper ubehag hos oss voksne.

«Opp igjen!»

Som forelder vil man gjerne beskytte barna sine fra vonde følelser, og få dem til å tenke på noe annet så fort som mulig. Derfor har vi bare gode intensjoner når vi med et stort smil om munnen roper «Det gikk bra! Opp igjen!», når ettåringen går i bakken.  Vi vil jo ikke at han skal oppleve det å falle litt som noe negativt.

Men ved å gjøre det går vi glipp av mange gode læringssituasjoner. Selv om selve fallet ikke gjorde særlig vondt, kan det oppleves både frustrerende og skremmende for ettåringen. Benytter vi anledningen til å ta ham opp på fanget og si noe som «Uff, falt du? Jeg skjønner at du syntes det var litt skummelt. Det er frustrerende når man ikke klarer å løpe så fort som man har lyst til.» vil barnet etter hvert forstå at det han kjenner inni seg er frustrasjon og redsel, og at å få trøst er noe som får det til å gå over. Forteller vi derimot at det ikke er noe å bry seg om lærer han at følelsene han kjenner på ikke er noe å ta på alvor.

(FOTO: Colourbox)

De vanskelige følelsene

Det er ikke alle følelser det er like lett å møte. Sinne, sutring, misunnelse og frustrasjon vekker gjerne et ubehag i oss voksne. De aller fleste foreldre kjenner på et stikk av skam når fireåringen kaster seg hylende ned på gulvet i butikken fordi han ikke får is en onsdag ettermiddag. Da er det fristende å bare kjøpe den isen eller hvese «Gi deg med den hylingen, du trenger ikke bli så sint!».

Ingen barn har noen gang sluttet å være sint eller lei seg bare fordi foreldrene ber dem om det, uansett hvor irrasjonell følelsen i utgangspunktet er. Forteller vi barn at de skal slutte å gråte opplever barnet at vi avviser måten de uttrykker følelsene sine på, noe som ofte gjør vondt verre. Nå er ikke barnet bare lei seg for det som nettopp har skjedd, men også fordi det føler seg avvist, skamfull og alene.

Hvordan møte barns følelser

1.  Se barnets følelser

Dersom følelser ikke var noe stort tema da du selv vokste opp kan det være vanskelig å se hvilke følelser barnet ditt opplever, eller om det har noen i det hele tatt. Dette kan du trene på! Vær nysgjerrig på hva som skjer på innsiden av barnet. Kanskje er hun egentlig lei seg, selv om hun er veldig sint utenpå. Situasjonen som utløste følelsen kan ofte hjelpe deg til å forstå hva barnet egentlig føler. Har barnet ditt mistet en leke hun er glad i, er sannsynligheten stor for at hun er lei seg, selv om hun viser sinne. Når du begynner å vise interesse for følelsene til de rundt deg, blir det fort mer naturlig å snakke om, og du ser lettere hva som egentlig foregår.

2.  Sett ord på følelsene

Når du har lagt merke til følelsen, er det viktig å sette ord på den. Ikke fortell barnet hva det føler, men foreslå hva du tror det kan være. Dersom du tror at du har oppdaget en underliggende følelse, sett ord på denne først. Om situasjonen tilsier at barnet er lei seg selv om han uttrykker sinne, kan du si noe som «Det ser ut som om du ble lei deg da broren din sa at du ikke fikk være med.». Svarer han at han er sint, kan du forklare at det ofte kjennes sånn ut når man er lei seg, og dere kan snakke litt mer om hvordan de ulike følelsene kjennes ut (Les mer om sinne og tristhet og hvordan man snakker om disse følelsene).

Det er viktig å hjelpe barnet til å forstå hvorfor de har den følelsen de har, og at det er helt greit. Om barnet forteller at ingen vil leke med henne, er det fort gjort for oss voksne å svare at det ikke stemmer. Men vi må allikevel prøve å ha forståelse for hva barnet føler, ikke hva vi skulle ønske at det følte.

Om barnet er lei seg fordi hun opplever at hun ikke har noen venner, er det dette som må bekreftes. Å si noe som «Uff, det må være forferdelig trist og ensomt å føle at du ikke har noen venner» bekrefter følelsen og viser forståelse for at du skjønner at det føles ensomt, uten å si at det stemmer at barnet ikke har noen venner.

3. Møte behovet bak følelsen

Når barnet har fått forståelse og aksept for hva det føler, er neste steg å møte behovet bak følelsen. På den måten lærer vi barnet å forstå at følelsene våre forteller noe om hva vi har behov for. Når man føler at ingen liker deg, og at du ikke har noen venner, er gjerne behovet å føle seg likt av de andre. Det er ikke det samme som å løse problemet, men å gi følelsen det den trenger.

En enkel regel er at tristhet trenger trøst, sinne trenger grenser, redsel trenger trygghet, glede trenger gjenklang, og skam trenger aksept.

Når følelsen er akseptert, og behovet er møtt, kan fort andre følelser som sinne dukke opp. Når det skjer går du bare tilbake til punkt 2.

4. Problemløsing

Det er vanlig å reagere på andres følelser med å ville fikse problemet, men det er viktig å ikke hoppe for fort frem til denne delen. Forsikre deg om at følelsene er tilstrekkelig håndtert før du begynner med problemløsning. Når barn får følelsene sine forstått, trenger de ofte ikke hjelp til å løse selve problemet, så det kan være nyttig å la barnet ta styringen selv. Vær allikevel klar til å hjelpe, dersom barnet har behov for det.

Relatert

Flink pike og helt utslitt

Foreldrene er bekymret for datterens negative tanker. Hun jobber alt for mye med leksene og setter selv skyhøye krav til egne resultater på skolen.

Les om Flink pike og helt utslitt

Pappa er døende

Tenåringen er i en trist og vanskelig situasjon. Hun bekymrer seg for å være en belastning for vennene sine, og hun føler press på å være mer hos sin syke far.

Les om Pappa er døende

Skadelig for barna?

Mor kan bli veldig utagerende i diskusjoner. Far har vondt av barna når det skjer, og lurer på hvordan han kan forsikre seg om at barna har det bra.

Les om Skadelig for barna?

Trygg etter mobbing?

Sønnen på 12 har i flere år vegret seg for å gå på skolen i kjølevannet av mobbeepisoder. Dette begynner å tære på moren også, som lurer på hva hun kan gjøre for å hjelpe sønnen.

Les om Trygg etter mobbing?

Mobbet på sosiale medier

Datteren kom gråtende hjem fra skolen etter at noen i klassen hadde sendt snapper av henne og en venninne. Nå lurer moren på hvordan hun skal gå frem.

Les om Mobbet på sosiale medier

Ensom og lei seg

Sønnen sliter med å få venner og er ofte lei seg. Han er åpen med mor om dette, men hun synes noen ganger det er skremmende og vet ikke helt hvordan hun skal hjelpe ham.

Les om Ensom og lei seg