1990-tallet

På 90-tallet skjedde det mye med organisasjonen, det var behov for reorientering og nye tiltak. Vi la om organisasjonsformen, endret navn og fikk ansvar for vårt første prosjekt.

BYGÅRD: Lekeplass ved Gråbeingårdene. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum

1993 ble Mental Barnehjelp en medlemsorganisasjon med vanlig landsmøte som øverste organ. Da vi fikk tildelt kampanjen Reklame på alvor i 1996 benyttet vi anledningen til å endre navn – til Voksne for Barn. Mental Barnehjelp fungerte ikke som beskrivende navn når en nå rettet seg mer forebyggende og helsefremmende mot alle barn.

Samtidig som vi endret navn og organisasjonsform var vi på leting etter innhold som kunne løfte organisasjonen ut i offentligheten. Vi hadde ønske om å bli bedre kjent som en organisasjon med et klart mandat og innhold knyttet til innsats for barns psykiske helse.

  • Egen rådgivningstjeneste for foreldre og andre voksne ble etablert i 1993. Bekymringstelefonen var bemannet av både frivillige og ansatte.
  • Mental Barnehjelp arbeidet for å forebygge og oppdage seksuelle overgrep. I 1992 lanserte vi Det er min kropp, et undervisningsopplegg for grunnskolen som handlet om bevisstgjøring av egne grenser.
  • Mental Barnehjelp var største leverandør av fødselsforberedende/foreldreforberedende kurs i Oslo-området i 1995 med 1000 deltakere.
  • I 1998 startet prøveprosjektet Øke unges mestringsevne og psykiske helse gjennom likemannsarbeid. Dette var forløperen til STEP – ungdom møter ungdom som vi i dag kjenner som Drømmeskolen.
  • En stor og langvarig satsning startet i 1996/1997: Tiltak for å øke kunnskapen om barn som pårørende når foreldrene hadde psykisk sykdom og/eller et rusproblem. Behandlingen av voksne gikk over til å bli primært poliklinisk. Forelderen bodde nå også hjemme i sykdomsperiodene, og det fikk store konsekvenser for barna.
  • I 1999 begynte vi å utgi brosjyreserien Ta barn på alvor som ga råd om alt fra pottetrening, søvn og alvorligere problemstillinger som sorg og mobbing. Helsestasjonene var en viktig distributør. Serien endte opp med 20 brosjyrer og ble utgitt langt inn på 2000-tallet.

Exit – veien ut

I 1996 fikk vi forespørsel av forebyggende enhet ved Manglerud politistasjon om vi kunne samarbeide om foreldretiltak knyttet til ungdom aktive i høyreekstremt nynazistisk miljø. Slik startet et mangeårig samarbeid med aktører som Politiet, forsker Tore Bjørgo, Justisdepartementet, Barne- og familiedepartementet og UDI. Prosjektet, senere programmet Exit, ble etablert og driftet fra 1997–2004. Etter dette manglet vi finansiering og problemet med nynazister ble ansett som «løst». Exit var det første og største prosjektet organisasjonen tok ansvar for.

Erkjente svikt

I 1997–1998 kom en Stortingsmelding om tilstanden for psykiatrien i Norge: Svikt i alle ledd. Stortinget erkjente at det for barn og unge både manglet tilbud og fagpersonell relatert til deres psykiske helse.

Relatert

Voksne for Barn 60 år

I 60 år har Voksne for Barn kjempet for at barn og unge skal ha en trygg oppvekst og god psykisk helse. Alle barn, og spesielt de som sliter eller føler seg utenfor, skal bli sett, hørt og få den hjelpen de trenger fra kompetente voksne som bryr seg.

Les om Voksne for Barn 60 år

Status 2020

Konsekvensene av utenforskap er mange. Voksne for Barn har siden oppstarten i 1960 satt søkelys på hvordan det påvirker både det enkelte barn og samfunnet. Det vil vi fortsette med.

Les om Status 2020

2010-tallet

På 2010-tallet startet flere av programmene som som i dag er en stor del av virksomheten vår. Vi fikk gjennomslag for økt barnetrygd, og ny generalsekretær ble ansatt.

Les om 2010-tallet

2000-tallet

Økt offentlig satsing ga muligheter for Voksne for Barn til å være en sentral og viktig aktør i arbeidet for barns psykiske helse.

Les om 2000-tallet

1960-tallet

Bakgrunnen for etableringen av organisasjonen var frustrerte og fortvilte foreldre som opplevde at deres nervøse barn ikke fikk nødvendig hjelp.

Les om 1960-tallet

1970-tallet

Denne perioden var preget av debattklima med steile fronter. Kvinnefrigjøringen var en forutsetning for samfunnets endring av synet på barn som selvstendige individ.

Les om 1970-tallet