Når mentorene møtes

Når mentorene møtes

Hva får man når 21 elevmentorer fra 7 videregående skoler møtes på en leirskole i Hurdal? En viktig samtale om hvordan man kan skape selve drømmeskolen.

Hurdalsvannet er et blankt speil bak Haraldvangen leirskole ved Eidsvoll. Inne i det sortbeisede trehuset skal det også speiles. Der, i en halvsirkel, sitter elever fra 7 forskjellige videregående skoler og skotter på hverandre – som man gjør når man akkurat har møttes, og skal jobbe sammen i to dager. Ungdommene er samlet for å utveksle erfaringer om det å være elevmentorer i Drømmeskolen, Voksne for Barns modell for å utvikle gode psyko-sosiale skolemiljøer. De har kommet hit fra hele østlandsområdet – Akershus, Sarpsborg, Valdres, Gjøvik, Gausdal, Nord-Gudbrandsdal og Tønsberg – og har veldig ulik fartstid som drømmeskoler. Mens Gjøvik videregående har fulgt modellen i hele 6 år, startet Valdres videregående opp så sent som i januar 2015.

Når mentorene møtes
GJØVIK-GJENGEN: Sudarat Buntawee, Mari Johanne Bjørge, Mathilde Lium Engevoild og Anita Jakupovic- Denne mentorgjengen har nok noe av æren for at Gjøvik videregående skole er blitt tildelt Dronning Sonjas pris for godt skolemiljø, en pris på tohundrede og femti tusen kroner. - Nå blir jeg stoppet på gata, smiler Sundarat.

Trass i ulik erfaringsbakgrunn har alle noe å bidra med når fagkoordinator Karin Källmyr fra Voksne for Barn ber hver og en fortelle hva som er det beste ved å være elevmentor: -Husker du en spesiell hendelse?

- For en uke siden var førsteklassen jeg er mentor for på bowling, og så spiste vi pizza. Det var gøy å se hvor godt kjent alle var blitt på noen få måneder, forteller Sebastian fra Greveskogen videregående skole i Tønsberg.

Aslak fra Valdres er mentor for to rene gutteklasser, tilsammen 26 stykker.
- I begynnelsen var det komplisert, husker han.
- To av guttene bråkte veldig. Da fikk jeg den mest bråkete av dem til å bli klassens talsperson.

- Lurt, kommenterer Karin Källmyr fra sidelinjen.

På Gjøvik brukte mentorene seg selv som forbilder, sier Sudarat:

- Jeg kom inn i en klasse hvor ingen kjente hverandre. Utfordringen var å få folk til å føle seg trygge. Da dummet vi mentorene oss ut med vilje, for å vise at alle kan gjøre feil.

Madelen fra Greåker videregående skole i Sarpsborg forteller om å viske ut fordommer:

- I klassen min var det store kulturelle skiller. Noen snakket ikke så godt norsk. I en sånn situasjon oppstår fort misforståelser og usikkerhet. Ser jeg teit ut? Sier jeg noe dumt? Hva mente hun egentlig? Vi tok tak med en gang, så ingen skulle føle at det var vanskelig å komme til timen. For det var det for noen som syntes at det var helt i starten.

"Hei sjef!"

Et svar går igjen: Det beste ved å være elevmentor erå være vitne til utviklingen i klassen, og hos enkeltpersoner.Det fortelles om knuskstille klasserom som i løpet av en time forvandles til et høylytt, fruktbart kaos. Vennskap som dannes. Murer som brytes ned. Hoder som heves, og smil som flyter gjennom gangene. Jobben de gjør funker, det er alle enige om. Men hva er egentlig jobben, helt konkret? Hva er en elevmentors stillingsinstruks?

Elevmentorene velges blant de eldste elevene på skolen. Hver mentor får tildelt en klasse med ferskinger som de skal følge. Ofte starter mentorarbeid allerede første skoledag. Starten av skoleåret er en viktig tid. Da arrangerer mentorene ulike bli kjent-aktiviteter, har klassesamtaler og er rett og slett tilstede. Hvor mye de trengs videre, varierer.

- Jeg merket fort at det ikke var behov for meg i klassen jeg fikk tildelt, sier Sara fra Drømtorp videregående.

- Det var allerede en drømmeklasse. Likevel vet jeg at de legger merke til at vi er der. Når jeg møter noen av dem i gangene, hilser de alltid med: ”Hei sjef!”

Andre klasser krever mer jobbing, for trivsel og mot mobbing. Som for eksempel på Valdres videregående skole. Tor Oman Heyerdahl Nyquist er elevrådsleder og var en av pådriverne da skolen i hui og hast bestemte seg for å bli en drømmeskole i fjor vinter.

- Vi hadde gjennomført elevundersøkelse. Den viste at selv om mange hadde det bra, var det noen som slet litt. Nok til at vi i elevrådet spurte skoleledelsen hva de hadde tenkt til å gjøre med det. ”Vi har en plan mot mobbing” svarte de. De hadde ingen forebyggende tiltak. Det savnet vi, sier elevrådslederen.

- Helsesøsteren hadde lest om Drømmeskolen, og fortalte elevrådet om programmet. Siden initiativet kom fra oss, elevene, gikk skoleledelsen med på å prøve det ut.

De kastet seg rundt, og i januar 2015 var Valdres videregående i gang. Om det har funket? Tor Oman leter etter de riktige ordene:

- Vel, det er på vei til å bli bedre. Vi føler det har noe for seg. Vi har lagt en grunnmur, for å si det sånn.

- Har det vært utfordringer?

- Jeg var mest nervøs for at det skulle bli vanskelig å rekruttere mentorer. Det var det ikke. Vi gikk rett bort til folk, og sa: ”Du burde søke på dette, fordi …"

Når mentorene møtes
- Ja, jeg føler ansvar for skolemiljø, nikker elevrådsleder Tor Oman Heyerdahl Nyquist, som går siste året på Valdres videregående skole. Det er mye takket være ham at skolen har satt seg fore å bli en drømmeskole.

 

Speed date og free hugs

Direkterekrutteringen ga resultater. Nå har Valdres videregående 20 – 25 dyktige elevmentorer, sier Tor Oman fornøyd. At vervet lokker til seg ansvarsfulle og sosialt kompetente elever, er åpenbart inne i det blå samlingsrommet på Haraldvangen. Praten glir lett. Veldig lett. Det nikkes, flires, lyttes, gis ros og tilbakemeldinger, ”i god drømmeskole-ånd,” påpeker nasjonal leder for Drømmeskolen, Nina Grindheim. Alle skolegruppene har fått i oppgave å forberede en presentasjon av arbeidet de har gjort som mentorer. Drømtorp videregående imponerer med proffe plakater som annonserer speed-date for førsteklassinger, Drømmekafé og Halloween-party.

- Ganske fine, eller hva? Sier Sara fornøyd. Det nikkes i ringen.  

- Vi prøvde oss på ”Free Hugs” også, fortsetter hun.

- Det var mislykka. Jeg og en annen blokkerte inngangsdøra med store plakater. Folk følte vi trengte oss på dem. Du skal ha en klem! Nei, gå vekk!

Publikum ler mens Sara lister opp andre kreative tiltak: Utdeling av kjærlighet på pinne, gratis kakao, ropert-roping og pepperkaker ”on the house”. Det siste står på desember-planen. På Greåker videregående skole arrangerer mentorene dansegrupper i gymsalen hver tirsdag og torsdag. Gausdal har blant annet en meget aktiv facebook-gruppe, mens gjengen fra Gjøvik viser bilder av en stolpe de har okkupert og dekket med et post-it lapper.

- Der kan elevene skrive ned alt de er glade for. Vi var usikre på om det kom til å slå an, men stolpen er full, stråler Anita.

Når mentorene møtes
WHAT GOES AROUND: Elevmentorer fra Drømtorp, Gausdal, Gjøvik, Greveskogen, Greåker, Nord-Gudbrandsdal og Valdres videregående skoler lærer nye leker de kan ta med hjem til klassene de har ansvar for.

Lærere og ressurspersoner

Elevmentorene endrer skolemiljøet, til og med fysisk. Men hva betyr mentorene for lærerne og skoleledelse? Også det blir diskutert på Haraldvangen denne grå novemberdagen. Innimellom elevmentorene sitter lærere, miljøarbeidere og ungdomskontakter. De er med i ressursgruppene, som har overordnet ansvaret for at Drømmeskole-opplegget blir fulgt.   
- Mentorenes innsats smitter absolutt over på lærerne, forteller Anniken Gjevre, ungdomskontakt i Valdres.

- Nå er det Drømmeskole-mentalitet på personalrommet også.

Shem Feka er miljøveileder og med i ressursgruppa til Greåker videregående skole:
- Vi hadde noen vanskeligheter i starten, innrømmer han.

- Vårt beste tips til nye drømmeskoler er å forankre opplegget hos rektor. Hvis ikke blir det vanskelig. I år har vi ingen utfordringer. Lærerne på skolen har etterspurt Drømmeskolen selv.

På Greveskogen videregående skole i Tønsberg har det også vært startvansker, forteller leder for elevtjenesten, Leslie Olsen:

- Det var krevende å få opplegget opp å gå. Vi har blant annet kjempet en intern kamp mot skeptiske lærere. Greveskogen er en gammel gymnasskole, og kulturen sitter i veggene. Den viktigste erfaringen har derfor vært å oppleve hvilken ressurs elever kan være. Nå er fokuset flyttet over til alt det positive elevene bidrar med. I dag bruker vi mentorene på foreldremøter, åpen skole, til informasjonsarbeid.

Hva får de igjen?

Så – hva får mentorene igjen for jobben de gjør  – bortsett fra et registrert tillitsverv på CV-en? Lene fra Gausdal videregående skole sier det sånn:

- Å være elevmentor gir meg mestringsfølelse. I tillegg blir mentorene også godt kjent, på tvers av klassene.

- Det er kanskje den beste erfaringen, bekrefter Tiril fra Drømtorp videregående.

- Vi har en utrolig god mentorgruppe. Dessuten er det hyggelig å møte en kontaktlærer i gangen som sier til meg: ”Du dro den eleven opp i dag, bare ved å smile og si hei.” Da kjenner jeg – Tiril løfter hånda til hjertet, og får siste ordet:

- At dette er kult!

Les mer om Drømmeskolen