Med loven i hånd

Med loven i hånd

Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov gjennom menneskerettsloven og skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning ved motstrid i saker som gjelder barn og unge.

Barnekonvensjonen artikkel 12 slår fast at barn som er i stand til å danne egne synspunkter, skal garanteres rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forhold som vedrører barnet. Barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Barns rett til å bli hørt gjelder særlig i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet. Dette kan skje direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.

I norsk lovgivning er barns rett til å bli hørt i helsespørsmål som angår dem, sikret i pasientrettighetsloven og psykisk helsevernloven. Alle lover finnes på lovdata.no.

Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov gjennom menneskerettsloven og skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning ved motstrid.
Barns rett til deltakelse er et av konvensjonens hovedområder.

Pasientrettighetsloven

Pasientrettighetsloven gjelder for hele helsevesenet. Lovens formål er blant annet å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste, og ivareta respekten for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd.

§ 3-1: Rett til medvirkning

Pasienten har rett til å medvirke ved gjennomføring av helsehjelpen. Medvirkningsretten gjelder blant annet valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder.

Ungdom over 16 år som har samtykkekompetanse, vil som hovedregel ha rett til å medvirke selv, og bestemme om og i hvilken grad foreldrene deres eller andre skal involveres i behandlingen. Hvis ungdommen ikke har samtykkekompetanse, vil deres nærmeste pårørende ha rett til å medvirke sammen med pasienten selv. Hvem som er nærmeste pårørende er bestemt i pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav b. For ungdom under 18 år vil nærmeste pårørende i de aller fleste tilfeller være foreldrene eller andre med foreldreansvaret (omtales i det følgende under fellesbetegnelsen foresatte).

For barn under 16 år har deres nærmeste pårørende, altså som regel deres foresatte, rett til å medvirke sammen med barnet.

Et viktig område for brukermedvirkning er utarbeidelse av individuell plan, se nærmere nedenfor om dette.

§§ 3-2, 3-3 og 3-4: Rett til informasjon

Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Det skal gis informasjon om mulige risikoer og bivirkninger (§ 3-2).

Hvis pasienten er over 16 år og ikke ønsker at foresatte skal få del i informasjonen, vil helsepersonell som hovedregel måtte respektere dette. Når pasienten er under 18 år skal det likevel gis slik informasjon til foreldrene som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret (§3-4). Eksempler på slik informasjon vil være opplysning om innleggelse i institusjon, alvorlige lidelser som krever særlig oppfølgning og alvorlig rusmiddelmisbruk. Opplysninger kan også gis uten samtykke dersom forholdene tilsier det (§3-3). Dette er ment som et unntak i nødsituasjoner. Før opplysninger gis, bør pasienten vanligvis være informert om det, og helsepersonell bør søke å få samtykke fra den pasienten selv.

For barn og unge under 16 år, har både pasienten og de foresatte rett på informasjon (§3-4). Informasjon til barn bør som regel gis i samarbeid med de foresatte, og den må være tilpasset barnets evne til å forstå eller forholde seg til informasjonen (§ 3-5).

Helsepersonell skal likevel ikke gi opplysninger til de foresatte dersom pasienten er mellom 12 og 16 år, og pasienten av grunner som bør respekteres ikke ønsker det (§ 3-4). Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret må alltid gis til de foresatte.

Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år, skal barneverntjenesten ha informasjon etter reglene som er beskrevet ovenfor.

§ 4-1: Hovedregel om samtykke

Hovedregelen er at helsehjelp bare kan gis med pasientens gyldige samtykke med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. Vilkåret er oppfylt dersom pasienten har fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen,

§§ 4-3 og 4-4: Samtykke til helsehjelp til ungdom over 16

Mindreårige over 16 år har samtykkekompetanse med mindre annet følger av særlige lovbestemmelser eller tiltakets art.

Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten for eksempel på grunn av psykiske forstyrrelser, åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter. For pasienter mellom 16 – 18 år som ikke har samtykkekompetanse, har de foresatte rett til å samtykke til helsehjelp dersom pasienten ikke motsetter seg helsehjelpen. Dersom ungdom mellom 16 og 18 år motsetter seg helsehjelpen, kan undersøkelse og behandling av psykisk lidelse uten eget samtykke bare skje med hjemmel i psykisk helsevernloven. Det innebærer at vilkårene for tvungent psykisk helsevern må være oppfylt.

Bestemmelsene om de foresattes rett til å samtykke, gjelder tilsvarende for barneverntjenesten hvis den har overtatt omsorgen for barnet.

§ 4-4: Samtykke på vegne av barn

De foresatte har rett til å samtykke på vegne av barn under 16 år. Dette gjelder tilsvarende for barnevernstjenesten dersom den har overtatt omsorgen for barnet.

I tilfeller hvor vilkårene for ikke å gi informasjon til foreldrene er oppfylt, jf. § 3-4, vil barnet også ha rett til å samtykke selv.

Selv om beslutningsmyndigheten ligger hos de foresatte eller barneverntjenesten, har barnet etter hvert som det utvikles og modnes rett til å bli hørt før samtykke blir gitt. Når barnet er fylt 12 år, skal det få si sin mening i alle spørsmål angående egen helse. Videre skal det legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet. I barneloven § 31 er det bestemt at barn skal høres fra fylte sju år. Dette kravet bør også innfortolkes i pasientrettighetsloven § 3-4.

Psykisk helsevernloven

Psykisk helsevernloven § 2-1: Behandling i kontrollkommisjonen i saker hvor barn mellom 12 og 16 år er uenige i tiltaket

Ved undersøkelse eller behandling med opphold i institusjon for barn som har fylt 12 år og ikke selv er enig i tiltaket, skal spørsmålet om etablering av psykisk helsevern bringes inn for kontrollkommisjonen.

Psykisk helsevernloven § 4-1: Individuell plan

Pasienter som har behov for langvarige og koordinerte tilbud, har rett til en individuell plan. Retten til en individuell plan er en pasientrettighet som er fastslått i pasientrettighetsloven § 2-5. Kommunen og foretakets plikt til å utarbeide en individuell plan er fastslått i psykisk helsevernloven § 4-1 med tilhørende forskrift om individuell plan.

Formålet med en individuell plan er blant annet å styrke samhandlingen mellom tjenesteyter og tjenestemottaker og eventuelt pårørende, og mellom tjenesteytere og etater innen et forvaltningsnivå eller på tvers av forvaltningsnivåene. Utarbeidelse av individuell plan skal skje i samarbeid med tjenestemottakeren. Ved utarbeidelse av individuell plan for barn og unge har både pasienten selv og deres foresatte rett til å medvirke.

Rettigheter og plikter i forhold til individuell plan er også hjemlet i

Pasientrettighetsloven § 2–5, Sosialtjenesteloven § 4–3 a og § 8–4, NAV-loven § 15 Kommunehelsetjenesteloven § 6–2a, Spesialisthelsetjenesteloven § 2–5 og Sosialtjenesteloven § 4–3a

Brukermedvirkning i annet lovverk

Barns rett til å si sin mening og bli hørt er også fastsatt i lover utenfor helselovgivningen, men som likevel får betydning for barn og unges psykiske helse:

Barneloven § 31 slår fast at barn, etter hvert som det blir i stand til å danne egne synspunkter på saker som angår dem, skal høres før foreldrene tar avgjørelser som personlige forhold for dem. Barnets mening skal vektlegges etter alder og modenhet.

Lov om familievernkontor § 6 annet ledd omhandler barn under 16 år sin rett til å bli hørt før samtykke gis av foreldre eller foresatte til rådgivning og behandling.

Barnehageloven § 3 gir barn i barnehagen rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet. De skal jevnlig få mulighet til aktiv deltakelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet, og deres synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet.

Opplæringsloven § 9a–5 påpeker at elevene skal engasjeres i planlegging og gjennomføring av det systematiske arbeidet for helse, miljø og sikkerhet ved skolen. Skolen skal legge oppgavene til rette for elevene etter hva som er naturlig for det enkelte årstrinn.

Barnevernloven § 6–3 slår fast at barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Sosialtjenesteloven § 8–3 slår fast at barn under 18 år skal tas med på råd når barnets utvikling og modning og sakens art tilsier det. Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 12 år og forstår hva saken gjelder. I en sak som gjelder tiltak overfor rusmiddelmisbrukere under 18 år, skal barnet alltid regnes som part.

Alle lover finnes på Lovdata