Skolevegring - Voksne for Barn

Hva er skolenekt/ skolevegring?

Skolevegring kan defineres ved en eller flere av følgende situasjoner:

• Fullstendig fravær fra skolen i minst to uker, uten gyldig fravær.

• Når barnet går på skolen, men forlater skolen i løpet av dagen.

• Når barnet viser store atferdsproblemer med å komme seg på skolen, uttrykt med sinne, gråt, engstelse, protest og frustrasjon.

Skolevegring kan forekomme på alle trinn i skolepliktig alder. Begrunnelsen alle skolevegrere gir, er at skolegangen medfører følelsesmessig ubehag i en eller annen form. Problemene kan ofte begynne i det små med timefravær, men kan utvikle seg og bli så store at barna til slutt nekter helt å gå på skolen.

Hvem rammes av skolenekt?

Skolevegring oppstår uavhengig av økonomisk bakgrunn, kjønn og rase. Barn og ungdom med skolevegring er også jevnt fordelt over hele det evnemessige spekteret. Lærevansker utløser ikke skolevegring, derimot kan barn som er mye borte fra skolen få problemer med læring. Det er gjort lite forskning på området. Anslagene om hvor mange som er eller kan bli, skolevegrere, varierer fra 5 til 28 %.

Risikofaktorer:

• Rollemodeller som selv har negative erfaringer med skolen og som selv viser angst og unngår situasjoner de er engstelige for.
Noen foreldre forutser barnets angst med utgangspunkt i sin egen erfaring.

• Store omveltninger; skolestart, skolebytte og overgang mellom barneskole og ungdomsskole

• Mobbing og trakassering

• Traumatiske opplevelser; dødsfall, samlivsbrudd, nye familiemedlemmer, familieforhold med fysisk og psykisk sykdom, vold og rus etc.

• Stress hvor barn har følt seg overbelastet over lengre tid.

• Personlighetstrekk som det å være forsiktig eller hemmet

Kjennetegn hos barn som sliter med skolevegring:

• Alle som sliter med skolevegring har ubehagelige kroppslige reaksjoner.

De vanligste plagene er:

• Hodepine, magevondt, kvalme, skjelving, svetting, kortpusthet, ryggsmerter, brystsmerter og søvnvansker.

De kroppslige reaksjonene er forårsaket av skremmende tanker som igjen fører til ubehag. De engstelige barna har liten tro på at de skal klare å hamle opp med en bestemt urovekkende situasjon. Mange knytter sin redsel til konkrete forhold; en lærer, brannalarm, det å måtte si noe høyt i klassen, være alene i friminuttene. Noen har et stort behov for å få oppmerksomhet, og søker ofte intenst bekreftelse på seg selv. Ikke sjelden føler de seg alene, og forsterker dette ved å isolere seg. Kontakten med jevnaldrende kan dermed bli svært liten.

Andre er avhengig av å ha en bestemt venn tilgjengelig under hele skoledagen. Noen viser ekstrem hjemlengsel og frykt for bli skilt fra foreldrene. Disse barna vil ofte ringe hjem for å forsikre seg om at foreldrene har det bra og ikke har vært utsatt for ulykke eller sykdom. Det skremmende som kan skje, får stor oppmerksomhet. Angsten kan være høyst reell der foreldre ruser seg, lever i voldelige forhold eller er syke, men angsten kan og være urimelig i forhold til situasjonen.

Hvordan kan vi hjelpe?

Uansett årsak til skolevegringen, er det viktig å få barnet på skolen så fort som mulig. Dess lengre tid borte, dess verre å komme tilbake. Snakk med barnet, forsøk å forstå (redslene) hva som ligger bak. Dersom du selv har dårlige erfaringer fra skolen og trår til for å beskytte ditt eget barn for å oppleve noe lignende, mister barnet muligheten til å mestre utfordringene selv. Vis at du tar barnet på alvor, si at du vil gjøre det du kan for å hjelpe. Vær tålmodig og tenk på tilbakeføringen steg for steg. Forskning viser at hjemmeundervisning ikke er veien å gå for å hjelpe barnet tilbake til skolehverdagen.

Hvis du tror mobbing kan være grunnen, ta kontakt med skolen. Ansvarliggjør skolen, samtidig som du gjør ditt for å samarbeide.

Hvis du tror grunnen til vegringen er at andre ting som PC spill, TV, besøk av besteforeldre o.l frister mer enn skolegang, ta bort godene og legg fram skolebøkene. Gi barnet oppmuntring og belønning for å gå på skolen. Gjør godene avhengig av skoledeltagelse. Tenk over om barnet har en favorittaktivitet som kan brukes som belønning for barnets mot og samarbeidsvilje.

Tror du depresjon og en dypereliggende angst er grunnen, så tål og tolerer barnets angst og nedstemthet. Dette betyr ikke at du skal hjelpe barnet med å unngå det det frykter. Du skal hjelpe, støtte og lede barnet gjennom det ubehagelige. All unngåelse bare øker angsten og følelsen av å komme til kort. Ved å få hjelp til å gå i gjennom vil barnet lære at det er det selv som har kontroll over angsten. Her ligger håpet. Vis barnet dette!

Gi positiv tilbakemelding på alt barnet mestrer, og også for å prøve. Etter de første samtalene hvor du går inn i barnets opplevelse av situasjonen, kan du begynne å gi realistiske motargumenter til de skremmende tankene. Avdramatiser! Ignorer uønsket atferd og repeterende engstelig kommunikasjon. Konsentrer din oppmerksomhet og ros omkring modig atferd.

Ved å legge strategier for avspenning kan vi hjelpe barn som er oppspilte og bekymringsfulle. En gåtur sammen, avslappende musikk, lesing eller avspenningsøvelser. Bevisst beroligende trening kan hjelpe for å redusere det skremmende - også i framtidige situasjoner.

Det er viktig å forklare alle barn og ungdom at noe angst og nedstemthet er en naturlig del av det å være menneske. Livet fører både ubehag og smertefulle opplevelser med seg, de fleste av disse må vi konfrontere. Å akseptere ubehagelige opplevelser er naturligvis ikke et mål i seg selv, men et middel til større livsutfoldelse og et rikere liv.

Vær et forbilde

Husk at du som forelder er modell for læring. Er du i en situasjon du selv er engstelig for, så gi åpent uttrykk for engstelsen. Vis barnet at du mestrer situasjonen, til tross for ubehaget. Et eksempel mange kjenner seg igjen i, er for eksempel ubehaget ved å presentere seg i en gruppe. Slike opplevelser kan du dele med barnet. Forklar at gjør man det som fortoner seg vanskelig ofte nok, forsvinner ubehaget.

Angst i seg selv er aldri farlig eller skadelig! Men angsten og begrunnelser for angsten kan bli en ond sirkel som kan forårsake mye lidelse. Hvis du tror at du og barnet ditt har kjørt dere fast i en sirkel som det er vanskelig å bryte på egen hånd, ta kontakt med skolehelsetjenesten eller fastlegen. Fastlegen kan gi henvisning videre til instanser som kan hjelpe dere med tilbakeføringen til skolen og til eventuell behandling.

Du kan også ringe Bekymringstelefonen Voksne for Barn, tlf. 810 03 940, eller jenvende deg skriftlig på bekymring.no

Denne teksten omtaler først og fremst tenkt i forhold til barn og yngre tenåringer.

Eldre tenåringer kan ha mer komplekse årsaker til sin vegring; kjærlighetssorger, rus og dopproblemer, samt alvorligere psykiske lidelser.

Teksten er fra  Ta barn på alvor brosjyren: "Barn og unge som nekter å gå på skolen". Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Kilder: Ingul (2005); “Skolevegring hos barn og ungdom” Barn i Norge. Voksne for Barn Fredheim og Sållman (2007); Behandling av skolevegring, Foredrag 21.8.07 i Voksne for Barn. Neumer og Gere (2007); Smarte Foreldre. 1. arbeidsversjon Helseregion øst og sør