Å kamuflere egne problemer beskytter ikke barna

Å kamuflere egne problemer beskytter ikke barna

”Hvordan kan en som bare ligger på sofaen hele dagen være så sliten?” Snakk med barna om den egentlige grunnen, oppfordrer Jan Steneby.

Hva er det egentlig å være ”sliten”? Er ikke det noe man blir etter en hektisk arbeidsdag eller en lang skitur? 

Ofte kamuflerer foreldre egne problemer for å beskytte barna sine. Men kamuflasje er ikke en god måte å beskytte barn på, mener Jan Steneby. Steneby er fagkoordinator i Voksne for Barn. Steneby reiser rundt i landet som foredragsholder, og kurser blant annet helsepersonell og kommunalt ansatte i Barneperspektivsamtalen når barn er pårørende. På kurset gir han dem metoder og verktøy til å snakke med foreldre om barna deres og å involvere barna i samtale.  Barn blir ofte påvirket av det som skjer i familien og av foreldrenes problemer.

– Jeg tror vi må bli flinkere til å snakke med barn om det de kan ha sett og opplevd. 

 

Den som ikke vet - dikter

- Når vi voksne blir dårlige blir vi ofte sjølopptatte – ikke i betydningen egoistiske, men litt ”smale”, mister kanskje kontakten med verden rundt oss. Ungene kan bli mer overlatt til seg sjøl – både når det gjelder det å forstå, og å klare seg. Og frustrasjonstoleransen vår blir lavere, vi blir fortere sinna.

Han forteller at foreldre ofte tror de klarer å ta seg sammen når de er sammen med barna. Men barn ”senser” at noe er annerledes, understreker fagkoordinatoren. Og får de ikke noe å vite helt konkret, så dikter de. Setter sammen det lille de har fått med seg og lager sin egen historie. Den kan være verre enn virkeligheten, og kan inneholde elementer av at de har skyld.
Noen barn tar også på seg mye ansvar. Det kan stå i veien for sosial omgang og nettverk, og undersøkelser viser at barn som pårørende av foreldre med rusproblemer eller psykiske lidelser har stor risiko for å utvikle egne problemer.

Forebyggende samtale

Barneperspektivsamtalen er tenkt brukt av dem som jobber innenfor spesialisthelsetjenesten, og av ansatte på helsestasjoner, barnehage, skole og skolefritidsordninga. Det er ikke en terapeutisk samtale, men en forbyggende samtale med terapeutisk effekt. Ved å snakke med foreldrene om måten de møter barna på er målet å gjøre dem bevisst på barnas perspektiv.

Fra 1. januar 2010 ble det nedfelt i Helsepersonelloven (§ 10a) at alt helsepersonell i Norge skal bidra til at mindreårige barn av pasienter med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade, blir ivaretatt. Og alle helseinstitusjoner som reguleres av spesialisthelsetjenesteloven skal ha barneansvarlig personell (Spesialisthelsetjenesteloven § 3-7a).

Steneby har et generelt inntrykk av at personalet etter dette har blitt flinkere til å snakke med barna, men at det mange steder fortsatt handler mer om personlig egnethet enn om kompetanse. Det er denne kompetansen Voksne for Barn ønsker å heve, og det er mange som ønsker å gå på kurs.

- Det er mange barneansvarlige rundt omkring som sender folka ”sine” på kurs, forteller han, og påpeker at det er viktig å ha klart for seg at den barneansvarlige ikke nødvendigvis er den som skal snakke med barna, eller hjelpe foreldrene å snakke med barna – den barneansvarlige skal se til at blir gjort.

Anerkjenn at det er tøft

Andre som benytter seg av kurstilbudet er barnehager, skoler og SFO, barnevernet og helsestasjoner. Også for tannhelsesekretærer har Steneby holdt kurs.
Voksne for Barn tilbyr både éndags- og to dagers kurs, og kursleder mener alle som har kontakt med unger der familien er i vanskelige livssituasjoner kunne trenge dette eller tilsvarende kurs - de som har med arbeidsledige og fattige å gjøre, med foreldre som er involvert i kriminalitet, eventuelt sitter i fengsel, eller med familier som er rammet av samlivsbrudd eller død.
På kurset anbefaler de å avholde tre samtaler: Først bare med foreldren(e), så med barn og foreldre sammen, og så til slutt en oppsummerende samtale med bare foreldren(e) igjen.

- Målet med den første samtale er å motivere og mobilisere foreldrene der de ikke allerede er det på forhånd, forteller Steneby. For de må være i stand til å ta i mot barnets perspektiv og opplevelse av situasjonen når de snakker med barna. Vi snakker med foreldrene om hvordan de tror problemene familien står i arter seg for barna. Samtalen er ofte som å banke på ei dør, og vi må tune oss godt inn på den frekvensen foreldra er, og anerkjenne at både situasjonen de er i, og det å snakke med barna om den, er tøft for foreldene.

Han forteller at denne første samtalen er ganske ulik om den foregår i forbindelse med innleggelse i psykiatrien/rusinstinstitusjon eller innskriving i en poliklinikk, eller om den skjer i barnehagen, på skolen eller helsestasjonen.

Rydd vei

- Er foreldrene på institusjon eller i poliklinisk behandling vet vi hva som er problemet, og kan ta utgangspunkt i det – helt konkret. I en barnehage, skole eller på helsestasjonen vet ofte personalet lite. De bare aner at noe er galt, og bekymringa handler vanligvis om atferdsendring. Det er den bekymringa vi må snakke med foreldra om.
Han forteller videre at det kan være lurt å rydde litt vei for dette helt generelt på foreldremøter. Fortelle at her gjør vi det sånn at er vi litt bekymra for noe tar vi kontakt. Han anbefaler også å informere generelt om hva det er som påvirker barn når det gjelder ting som skjer i familien.

- Det er viktig at foreldre får velge sjøl hva de skal fortelle når du viser bekymring. Ikke forvent at de skal fortelle om egne problemer. Kanskje de ikke har det.
Han advarer sterkt mot å dra slutninger om at det er problemer i familien.

På kursene er de to personer med ulik bakgrunn: Steneby med bakgrunn og kompetanse fra den kommunale sida med barnehage og skole, og Gunnar Eide/Anne Helgeland med bakgrunn fra psykiatrien.

Rollespill skaper ydmykhet

De fleste foreldre ønsker å gå videre til samtale 2, og det virker ofte stimulerende om foreldrene sjøl opplever at de styrer samtalen. Det anbefales at både foreldre og barn deltar i denne – særlig hvis barna er små. Et poeng er nemlig å bygge på og styrke, en god relasjon mellom foreldre og barn, og å hjelpe foreldren med å fortelle barnet vanskelige ting. Uansett skal samtalen skje i samråd med foreldren – om den er med eller ei.

Samtale 3 foregår igjen bare med foreldren. Den skal handle om veien videre, og om hvilke tilbud som finnes til barnet på hjemstedet.

På kurset går kursholderne systematisk gjennom samtalene og det teoretiske grunnlaget for at dette er viktig. Deltakerne får også praktisk trene på samtalesituasjonen gjennom rollespill.

- Rollespillet skaper ganske reelle og genuine erfaringer. Deltakerne blir mer ydmyke overfor situasjonen av det, mener Jan Steneby.

Lurt å repetere kurset

Det får han støtte på fra kursdeltakere. Både Gry Janne Bringsvor og Anne Lise Starheim
har vært på Barneperspektivsamtalekurs, og begge framhever det å få øve seg gjennom rollespill som særlig nyttig.

- Jeg har hatt stor glede av å lære meg denne anvendbare metoden og denne åpne måten å stille spørsmål på, legger Starheim til. Hun er psykiatrisk sykepleier i rus- og psykiatritjenesten i Vestvågøy kommune i Lofoten, og deltok på kurs i 2012. Hun opplever at det har gitt henne større trygghet i arbeidet, og kunne tenke seg å gå på kurset igjen. 

 

Også Bringsvor tror det kan være lurt å gå på kurset med jevne mellomrom for å få friska opp kompetansen.

- I små kommuner der det kanskje er lite "mengdetrening" med tung problematikk, er det viktig å ha kunnskapen på plass når bekymring dukker opp.

Bringsvor er ledende helsesøster i Vanylven kommune på Sunnmøre, og har helt nylig vært på kurset. Hun kunne litt om dette fra før siden hun har vært i denne jobben en stund, men mener det er viktig med en påminning – og ikke minst: å få øvd seg. Hun tror det blir lettere å praktisere dette nå – etter dette kurset som hun mener utmerker seg med å gå i dybden.

- Andre kurs jeg har vært på har vært mer overflatiske. På dette kurset ble det pekt på konkrete tegn som kan være indikasjoner på at noe er galt, og vi fikk lære metoder, teknikker og konkrete spørsmål som kan hjelpe oss ”inn”. Spørsmål som ikke virker truende på foreldrene. Alt vi lærte var veldig håndfast.

 


Barneperspektivsamtalen skal:

  • styrke barnas evne til å mestre situasjonen ved å gi dem informasjon om problemene til forelderen samt gi dem emosjonell og sosial støtte
  • styrke foreldrenes kompetanse/foreldrefunksjonen ved å gjøre foreldre bevisst barnas perspektiv og ved å informere om hvilke konsekvenser psykiske problemer og / eller rusproblemer hos forelderen kan ha for barna
  • bidra til at bekymringer blir meldt i tide dersom barna har eller får problemer
  • gi råd om ytterligere hjelp og støtte