Når barn slår

Når barn slår

Barn under fem år kan slå uten at det er knyttet noe problematisk til det. Hvordan stopper man barn fra å slå, og å mestre sin sosiale atferd?

Det er vanlig at barn slår. Barn under fem år kan slå uten at det er knyttet noe problematisk til det. Både jentene og guttene slår – selv om guttene etter hvert er i flertall, sier de to PMTO terapeutene Monica Cecilie Flock og Anett Apeland, ved Atferdssenteret i Oslo. Det kan være veldig mange grunner til at barn slår, sier terapeutene. Barn er forskjellige. Noen slår i frustrasjon i grensesettingssituasjoner, noen fordi de mangler et tilstrekkelig ordforråd, andre er små luringer som har skjønt at om de slår og bråker litt, får de viljen sin. Det er også de som ikke har noen bevisst tanke forut for slag og spark, men som har vent seg til å slå. – De fleste slutter imidlertid med det når de blir eldre. De finner andre akseptable måter å uttrykke seg på som er mer hensiktsmessig for dem, sier Flock og Apeland.

Har du spørsmål om barn og ungdom? Kontakt våre rådgivere!

Når slag, uro og aggresjon blir et problem

Hvis trass, argumentering, krangling og slag utarter seg til å bli et fast mønster, og gjentatte forsøk på endring ikke fører frem, kan det være på tide med profesjonell hjelp. – Det er viktig å søke hjelp når man opplever at man «sitter fast». Dersom barnet ikke får hjelp til å endre sin aggressive adferd, begynner det etter hvert å stjele positiv oppmerksomhet fra seg selv.

Snart får familien negative tilbakemeldinger fra omgivelsene. Noen hører barnets lærer si: «Nå vet jeg ikke mer hva jeg skal gjøre med han eller henne», eller en nabodame beklage seg: «Nå har han/hun gjort noe galt igjen». Barnet kan miste evnen til å håndtere gode, sosiale relasjoner med jevnaldrende, og søker til likesinnede venner, sier Flock og Apeland. I noen tilfeller tar barnets adferdsproblemer styringen på familiens liv.
– Mange foreldre begynner å trekke seg unna sosiale situasjoner for å unngå trøbbel, går ikke i butikken, møter ikke venner og familie, i frykt for hva barnet da kan finne på, forteller terapeutene.

Noen foreldre betror også at de strever med å kjenne kjærlighet for sitt barn, at de ikke lenger er glad i det. – Men det er de, det er bare det at andre ting har tatt hovedrollen, sier Monica Flock.

Familien – en utholdende ressurs

De to terapeutene er ikke så opptatt av hvorfor barn slår. Av merkelapper, skyld og hva som ikke har gått så bra. Men heller av hva som skal til for å få barnet og familien ut av den vanskelige situasjonen.

– Vi er opptatt av å få til en endring hvor hele familien får det bedre. Foreldrene er selve ressursen, endringsagenten, for dette krevende arbeidet. Vi begynner alltid å arbeide med foreldrene. Når det løses opp på hjemmebane, blir det også bedre på andre arenaer, på skolen, i barnehagen, sammen med venner og så videre. Innlæring av bestemte foreldreverktøy står i fokus i behandlingen, sier de to terapeutene.

Positive tanker må hjelpes i gang.

Barnet må lære å mestre ferdigheter som gir dem positive tilbakemeldinger. De må møtes med positivitet og oppmuntring, understreker Flock og Apeland;

– Uten positivitet virker strenge grenser og straff bare mot sin hensikt. Derfor arbeider vi med grensesetting først etter at relasjonen er tilstrekkelig positiv.

Fordi barna ofte er sikre på å bli sett ved å skape negativ oppmerksomhet, tar vi på oss bra-brillene og forsøker å se konkret og direkte på det barna allerede mestrer. Ros er viktig. Selv om «gyldne øyeblikk» kan være sjeldne, øver foreldrene i terapi-timene på å gi ros: «Det at du delte sjokolade med søsteren til Kari nå, synes jeg var veldig bra, det satte jeg pris på, takk skal du ha», og så videre.

Vanskelig for voksne også

Voksne må lære å håndtere barna sine på nye måter, bryte negative samspill, gå hver for seg. Ta en «pausetid». De må være konsekvente, og klare å bevare kontrollen. De må si stopp der og da, sette grenser tidlig i krangleprosessen, ikke senere når kranglingen virkelig har tatt av. Og øve. Om igjen og om igjen, voksne sammen med barn. Nye samhandlingsmønstre kommer ikke av seg selv. De må læres inn. Belønningen kan barna velge selv, sier Flock og Apeland;

– Det er gjerne belønninger som er direkte rettet inn mot de voksne, som for eksempel å gå på kino sammen med dem, spille et spill og så videre. Belønningen på sikt er at barna lærer å samarbeide, hører bedre etter, lærer seg nødvendige sosiale ferdigheter, klarer å roe seg ned, og får stadig bedre sosiale tilbakemeldinger. De får lekekamerater og venner, inviteres med hjem til andre og i bursdager, gjør lekser og følger klassens akademiske utvikling. Yngre barn kan etter behandlingen si: «nå er ikke mamma så sinna lenger», «vi er ikke så sinna lenger», eller: «nå er læreren min blitt grei», forteller terapeutene.

De eldre barna, som har et velutviklet språk, klarer å sette ord på hva endringene betyr for dem: – En 11-åring fortalte meg at han hadde fått et helt annet liv. Det var sterkt. Det sier mye om hvor viktig det er for barna å få hjelp med adferdsproblemene, sier Monica Flock.

 

________________________________________

ATFERDSSENTERET (senter for studier av problematferd og innovativ praksis), http://www.atferd.unirand.no PMTO (Parent Management Training –Oregon modellen) er trening for familier som har barn med fra begynnende til alvorlige atferds vansker (i utgangspunktet barn fra fem til tolv år). Metoden,som er en empirisk basert metode fra Oregon Social Learning Center i USA, kan også brukes forebyggende. Et mål er å trene opp terapeuter rundt om i landet som kan være tilgjengelige også for «folk flest». Hittil er terapitimer med omkring 100 familier videofilmet til forskning for å vurdere effekten av metoden på norske forhold.