Kan vi se når barn sliter?

Kan vi se når barn sliter?

Kan vi oppdage om barn har foreldre som sliter med sykdom eller rus? Det enkle svaret er vel nei. Det vanskelige svaret er at en kan avdekke om barn har det vanskelig.

I praksis betyr det at man kan se om unger ikke har det bra, men at det ikke lar seg gjøre å se om de har foreldre som ruser seg sliter med somatisk eller psykisk sykdom eller andre problemer. For å vite dette siste trenger man å få informasjon. Det vil være best om man får informasjon.  Aller best er det om man får slik informasjon fra foreldrene. Men, det er ikke alltid slik at en får denne informasjonen direkte.

Kan ikke forutse barnets reaksjon

Men selv med informasjon er det ikke alltid mulig verken å forutse hvordan et problem vil påvirke  foreldrene eller hvordan barn vil reagere. Det vi skal oppdage handler om endringer i forhold til barns væremåte. Det forutsetter at vi kjenner de barna vi har rundt oss i det daglige nokså godt. Å ha en oversikt eller viten om hvordan barna er vil være nokså viktig når det kommer til å se endringer i væremåte.

I praksis betyr det at den «malen» en skal vurdere barns endringer i forhold til er hvordan barnet er til vanlig. En god kilde til slik viten er selvfølgelig egne observasjoner, men også de beskrivelsene foreldrene kan gi oss av sine barn basert på erfaringer og samvær.

En god praksis vil være å allerede når barn begynner i barnehage ha samtaler med foreldrene om barna deres. Hvordan er de? Hva liker de? Hva liker de ikke? Er det noen spesielle ting vi bør ha fokus på / være oppmerksomme på? Slike samtaler med foreldrene er også av stor betydning for å kunne snakke om de som barnet har relasjoner til. Barn er opptatt av foreldre, besteforeldre, tanter, onkler osv . I dette ligger at barn er opptatt av de de har en relasjon til.

Barn bekymrer seg

Vårt utgangspunkt er at barn, på samme måte som vi voksne blir, blir bekymret eller lurer på hva det er for noe når det skjer noe med noen av de i nettverket. Forskjellen ligger i at vi voksne skaffer oss visshet når det er noe vi lurer på i forhold til våre barn. Barn har ikke den muligheten. De blir ikke alltid involvert i det som skjer. De kan ane at noe skjer, men behøver ikke nødvendigvis ha noen formening om hva det er som skjer. Når man ikke blir involvert er det vanskelig å vite om en kan spørre. Og når en må basere seg på det en aner er det også vanskelig å vite hva en kan spørre om.  Men det betyr ikke at de lurer.

Her igjen: vi som jobber i skole eller i barnehage kan ikke vite at det barnet viser oss er et utslag av at det er noe som har skjedd med foreldrene eller andre i omgivelsene. For at vi skal vite slikt trenger vi å bli informert. Det er barnets uttrykk vi skal forholde oss til. Ikke alene og isolert; vi skal involvere foreldrene i det vi har sett hos barnet og som kanskje er bekymringsfullt. Hva kan vi se?