Å møte pårørende barn

Å møte pårørende barn

Barn under 18 år som er pårørende på grunn av foreldres sykdom, er nettopp det: Barn. Og det skal de fortsette å være. Du som møter barnet i hverdagen spiller en viktig rolle.

Når begrepet pårørende brukes om barn, må det ikke forstås slik at barna skal ivareta foreldrenes behov. Barna skal forbli i sin

rolle som barn, de ikke skal påta seg voksenoppgaver selv om foreldrene i kortere eller lengre tid kan ivareta foreldrefunksjonen sin. Det kan være at det i en periode glipper oftere med utføring av leksene og annen praktisk oppfølging hjemme.

En utfordring for deg som for eksempel er pedagog er at du ikke vet hva barna bringer med seg inn i klasserommet eller barnehagen når det kommer om morgenen. Det er også vanskelig å vite om det barnet viser oss, i bunn og grunn stammer fra noe som har skjedd hjemme.

Bare en dårlig dag?

Statistisk sett er det jo slik at de barna som er pårørende vil være jevnt fordelt over alle landets skoleklasser og barnehager. Utfordringen er som sagt at vi ikke alltid kan vite om han eller hun som står foran oss uten matpakke eller ransel, som er sint på alle rundt seg og som biter og slår når noen kommer for nær, bare er i dårlig humør. Eller har barnet med seg opplevelser og erfaringer som gjør at livet akkurat nå er vanskelig og utfordrende.

Selv om barnets væremåte kan være påvirket av et problem som ligger utenfor han eller henne selv, så betyr ikke det at det unnskylder den dårlige oppførselen. Det er nok lettere å møte han eller hun som har glemt ranselen eller matpakka, som ikke har gjort lekser eller som ikke har rent tøy i sekken når uhellet er ute, med annerkjennelse. Kanskje ikke like lett når barnet bråker, forstyrrer og er sint?
Det er mulig å sette grenser for en som er utagerende på en anerkjennende måte. Å ta vedkommende ut av situasjonen er kanskje en god måte i noen sammenhenger. Det at barn opplever at voksne bli sinte og  hever stemmen kan noen ganger  gjøre vondt verre og rette søkelyset på barnet også fra de andre ungene. Det kan være med på å forsterke den negative adferden fremfor å begrense den. Det blir en slags kamprelasjon som i ytterste konsekvens gjør at ingen ønsker å gi seg. Det er ikke uvanlig at slike relasjoner får sin egen kraft ved at ingen ønsker å tape ansikt. En bedre løsning er å ta barnet ut av situasjonen.

Negativ oppmerksomhet forverrer

Negativ oppmerksomhet og masing gjør hverdagen vanskeligere for barnet. Det gjør også noe med barnets status i gruppa. Barnets væremåte kan være påvirket av et problem, som ikke nødvendigvis barnet selv er årsak til.

Her er noen råd:

  • Ikke mas på barnet eller gi for mye negativ oppmerksomhet.
  • Hjelp til med det som er nødvendig.
  • Vær imøtekommende og anerkjennende.
  • Ikke la barnet holde på med noe det ikke vil lykkes med.
  • Vær oppmuntrende.
  • Be aldri et barn om å ta seg sammen.
  • Ta barnet på fanget.
  • Foreslå å gjøre noe sammen med barnet.