Stille barn trenger også venner - Voksne for Barn

De stille jentene krever lite, de tar liten plass med sin forsiktige framferd, og det er fort gjort som voksen å gå forbi det stille uttrykket. Kanskje er det slik fordi det er så mange andre som krever oppmerksomhet, så mange ting i hverdagen som krever den voksnes fulle oppmerksomhet enten det er hjemme som foreldre, som ansatt i barnehagen eller i skolen?

Inn- og utagerende atferd

Men det går an å være stille, trekke seg tilbake fra de andre og ha det helt fint. Noen barn og unge er mer stille enn andre, er mer for seg selv og har det fint med det. Og vi kan vel alle kjenne igjen perioder i livet der det er godt å trekke seg tilbake uten at det behøver å være noe galt, og slik kan det selvsagt også være for barn og unge. Men i denne artikkelen er fokuset på barn og unge hvor tilbaketrukket atferd er et uttrykk for at de har det vanskelig, og hvordan vennskap påvirker og påvirkes av den tilbaketrukkede atferden.
Jeg anvender begrepet innagerende atferd som et motbegrep til utagerende atferd, som er et velkjent begrep innenfor atferdsproblematikk. Dette fordi jeg mener at innagerende atferd er et like stort atferdsproblem som utagerende atferd. Den største forskjellen er at innagerende atferdsutfordringer rammer barn og unge selv mer enn omgivelsene, og derfor kommer i skyggen av utagerende atferdsproblematikk.

Jeg definerer innagerende atferd på følgende måte:

• Innagerende atferd er en benevnelse på en atferd der følelser, opplevelser og tanker holdes og vendes innover mot en selv.
• Uttrykk som kommuniseres kan være: Sårbar, avvisende, deprimert, tilbaketrukket, angst og usikkerhet.

Tall fra internasjonal forskning spriker i forhold til hvor mange som kan defineres inn under elever med en innagerende atferd. Alt fra sju prosent av barn i alderen 6-18 år til opp mot 20 prosent er tall som anvendes. Noe av årsaken til dette spriket er at vi befinner oss i et landskap som grenser opp mot diagnoselandskapet, der angst og depresjon er sentrale begreper. I tillegg er det ulik forståelse i forhold til når sosial tilbaketrekking og taushet kan defineres som et atferdsproblem. Samtidig er det enighet om at tilbaketrukket sosial atferd og taushet i aller høyeste grad kan være et atferdsproblem i barnehage og skole, uten at diagnoser blir anvendt.

Innagerende atferd og vennskap

Det er ikke så moro å leke med noen som ikke finner på noe eller som tar få initiativ. Det er heller ikke så kult å stå sammen med noen som ikke forteller eller spør om noe. Stillhet, forsiktighet og sosial tilbaketrekking kan lett tolkes og oppleves som avvisning. Og svaret tilbake på denne atferden kan da bli avvising, oppgitthet og irritasjon. Det blir negative sirkler. Hvem som starter, hvem som tolker først og hvem som avviser hvem er ofte en umulig og lite meningsfull diskusjon. Men det vi kan si er at taushet er en sterk kommunikasjon som påvirker omgivelsene.

"Trøst i felles skjebne"

Forskning bekrefter at barn og unge som viser en innagerende atferd er mindre populære enn andre, og at de opplever avvisning oftere enn andre. De har dessuten færre venner, sier seg mindre fornøyd med sine vennskap og opplever oftere ensomhet. Det vi også vet noe om fra tidligere forskning er at barn og unge som viser en innagerende atferd, velger barn som også er tilbaketrukkede og stille. De stille blir stille sammen, og blir et felles tilbaketrukket vennskapspar. Følgelig kan det se ut til at det er et «trøst i felles skjebne»- scenario mange sjenerte barn og unge havner i.

Ingrid Lund: "Det vi kan si er at taushet er en sterk kommunikasjon som påvirker omgivelsene"

Tilbaketrukne vennskapspar

En slik strategi kan føre til at de to forsterker sin tilbaketrukkede atferd i en slags tosomhet. Da er det også større sannsynlighet for at de voksne rundt tenker: «De ser ut til å ha det så bra sammen, derfor trenger vi ikke å utfordre dem i forhold til andre relasjoner».
Tilbaketrukkede vennskapspar trenger at voksne utfordrer dem, støtter dem og hjelper dem til å øve seg i nye relasjoner. Ikke minst trenger de å øve seg i å tørre å utfordre tilbaketrukketheten ved å prøve å feile i trygge omgivelser. Det betyr at mor og far kan invitere venner hjem til hyggelige aktiviteter der de voksne veksler ved å støtte når det trengs, og trekke seg tilbake når samspillet fungerer godt. Det betyr at de voksne i skole og barnehage har en pedagogisk bevissthet i forhold til hvem som skal jobbe sammen i organiserte aktiviteter, der de mer tilbaketrukkede barna blir utfordret og støttet på en god måte av trygge voksne.

Bedre med èn venn enn ingen?

Men mange vil naturlig nok stille seg spørsmålet: Det er vel bedre å ha én venn enn å ikke ha venner i det hele tatt? Det kan selvsagt diskuteres med argumenter for og mot. Det vi vet er at omgivelsenes reaksjoner i møte med denne formen for vennskap kan være at de voksne da lettere lener seg tilbake og tenker: «De to kan gå sammen». «Jeg tenker at hun har det bra nå som hun har ei å gå sammen med». Det kan føre til at bevisstheten svekkes i forhold til at i den sosiale dimensjonen trenger alle å utfordres, de trenger å øve slik at de kan få nye gode mestringsopplevelser sammen med andre. Og dette gjelder ikke minst de som viser en innagerende atferd, selv om de har en venn. De skal ut i verden, møte nye mennesker og forholde seg til nye situasjoner og inngå i ulike relasjoner. Derfor trenger disse at de voksne som de omgir seg med hjemme, i barnehagen og på skolen er bevisste på hvordan de kan legge til rette for å øve seg på å bygge relasjoner, være i lek og i samtale med ulike typer mennesker i ulike kontekster.

På utrygg grunn

Ensomhet er et gjennomgående tema for denne gruppen barn og unge. Mangelen på nære vennskap kan på den ene siden forklares ut fra at innagerende atferd gjør det vanskelig for andre å nærme seg, og at dette atferdsuttrykket lett kan oppfattes som avvisning fra jevnaldrende. Men mangelen på vennskap kan også forklares fra en helt annen vinkel, som unge i min undersøkelse sier: Årsaken til at vi viser en innagerende atferd, at vi blir ensomme, at vi ikke har venner er at vi er engstelige for å bli mobbet. Mobbing kan ta ulike former.

I faglitteraturen er det ulike inndelinger, men noen av de begrepene som oftest er brukt er:

• Direkte former: Fysisk plaging og verbal trakassering

• Indirekte former: Baksnakking, ryktespredning, nonverbal trakassering og handlinger som indirekte krenker en annen

• Digitale indirekte former: Internett, MSN, facebook, twitter, blogg og hjemmesider

Sårbare barn

Barn og unge som viser en innagerende atferd er en sårbar gruppe barn og unge, som lett kan bli ofre i et miljø som er preget av manglende voksenledelse. En god leder ser ikke bort når noen har det vanskelig. En god leder tar tak ved å gå inn i de utfordringer som oppstår, både i det de skjer og når han eller hun får signaler om at noe er galt. Atferd er et språk som må leses av voksne. Det betyr at den voksne ikke slår seg til ro med egenkonstruerte budskap som: «Hun ser ut til å ha det greit» eller «Han vokser det nok av seg». Lederen tar innover seg at det finnes noen som er mer sårbare enn andre, og som trenger et ekstra blikk, tålmodighet og en voksen som ikke gir opp barnet selv om han eller hun trenger litt ekstra tid og trygghet.

Tydelige voksne

Når ordene stopper opp, når frykten tar overtak, når erfaringene er negative og når en kjenner seg lite betydningsfull, trenger en hjelp til å bli tryggere. Gjennom trygghet skapes tillit som igjen er en forutsetning for å tørre å etablere nye relasjoner. Trygghet og tillit er ikke søte feminine begreper for spesielt interesserte, men har en grunntone av stort alvor og dybde. Sårbarhet i offerrollen henger sammen med utrygghet. Sårbarhet gjør at tilliten utfordres på en annen måte når tidligere og nåværende krenkelser og relasjonserfaringer er negative og lite tillitsskapende. Da trenger barn og unge voksne som støttespillere i arbeidet for å bli tryggere, og for å gjenskape tilliten til andre. Uten det kan ikke nye vennskap etableres. Som voksne skal vi være tydelige ledere og forbilder. Det betyr at væremåten vår, enten det er hjemme, i barnegruppen eller i klasserommet, skal være slik at alle vet hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Da blir tydelige og uttalte regler og forventninger, måten vi snakker til hverandre på viktig. Hvilke ord vi bruker, men også hvordan vi non-verbalt signaliserer både positive og negative budskap til hverandre er helt avgjørende for et godt psykososialt læringsmiljø. Noen ganger må vi be om unnskyldning fordi vi gjør dumme ting mot hverandre, og andre ganger må vi ta i mot unnskyldninger fra andre.

De voksne legger premissene

Fra dag én i barnehagen må barn lære hvordan vi snakker til hverandre og oppfører oss i forhold til hverandre. Det er altfor mange barn og unge som får holde på med negativ kommunikasjon uten at de blir stoppet. Da lærer de heller ikke at det sårer, at det kan oppleves krenkende for den andre. En liten fireåring sa det så klokt da hun synes besta svarte litt for sinna i forhold til det som hadde skjedd: «Det er ikke lov å gjøre sånn». Og hun hadde helt rett. Barn og unge trenger at voksne tydelig lærer dem hva som er lov og ikke. Det skaper trygghet og gjør at de som er litt forsiktige kan våge seg på noe nytt, vise hva de kan, spørre og øve seg sammen med andre på en god måte. I et fellesskap hvor vi tåler forskjellighet, tåler å feile og prøve igjen og hvor det er mulig å utvikle nye vennskap. Vi lærer hele tiden av å være sammen, justere oss etter hverandre og finne ut av det sosiale samspillet. Men hjemme, i klasserommet og i barnehagen legger de voksne premissene for samspillets kvalitet.