Når barn blir den voksne

Når barn blir den voksne

Marius og Cathrine er to av de unge som har bidratt med egne erfaringer fra oppveksten til filmen "...og hvem ser Johanne?". De håper filmen vil gjøre disse barna mer synlige.

Annimasjonsfilmen viser Johanne på 10 år som tar ansvar for både søsken og hjem når mamma er ruset. Det kommer tydelig fram at det går ut over både skolearbeid og venner.

Filmen starter med noen av tankene til storesøster. ”Må være sterk…” ”Må hjelpe til..” ”Må være flink…” ”Trenger ikke hjelp…”. Filmen forsøker å følge perspektivet til litt større barn, de som tar ansvar for å få hverdagen til å henge sammen.

- Jeg kjenner selv til denne helterollen som vasker opp, handler og lager mat. For min del har det vært viktig å synliggjøre det mange barn gjør. Ofte blir barna ikke sett for den jobben de gjør, sier Marius Sjømæling, generalsekretær i Barn av rusmisbrukere. Han har selv vokst opp i et hjem med rus og har bidratt i filmen med egne erfaringer.

Filmen er et samarbeidsprosjekt mellom Voksne for Barn og Barn av rusmisbrukere, finansiert av Helsedirektoratet. 

Når barn blir den voksne
Marius kjenner seg igjen i helterollen. (Foto: Synne Dahl/BAR)

Tar ansvar

Johanne tar i filmen mye ansvar. Hun rydder og vasker etter festen, og passer på at lillebror Jesper kommer seg i barnehagen. Hennes egne behov settes sist og hun har verken tid til lekser eller å komme tidsnok til skolen.

- Neimen Johanne, nå igjen, sier læreren når hun åpner døren til klasserommet altfor sent.

En helt reell situasjon for mange barn.

- Helt klassisk, dessverre. Lærer plasserer dette som en umulig unge som ikke konsentrerer seg og gjør lekser, fremfor å undersøke den underliggende årsaken til at barnet kommer for sent eller ikke har gjort leksene, sier Cathrine Langfjell Torsvik, talsperson og frivillig hos Voksne for Barn. Hun har selv opplevd at skolen aldri undersøkte de små tegnene på at ikke alt var som det skulle hjemme.

Cathrine vokste opp med en mamma som ofte var ruset og en pappa som var lite hjemme.

- Jeg opplevde at det å sitte på skolen var vanskelig, fordi hodet mitt var hjemme. Bekymringene rundt hva som skjedde med mamma var der hele tiden. Klumpen i magen ble større og større utover dagen, sammen med usikkerheten på hva som møtte meg når jeg kom hjem, forteller Cathrine.

På et tidspunkt fortalte hun kontaktlærer om en hendelse hjemme. Reaksjonen til læreren var ifølge Cathrine ikke som hun håpet.

- Jeg fortalte om en episode og at jeg var redd og engstelig for hva som kom til å skje. Jeg fikk bare beskjed om å tørke tårene. Jeg vet ikke om han oppfattet hvor alvorlig det var, sier hun.

Hun hadde sjelden med seg matpakke på skolen, og det var hennes storesøster som stort sett fulgte henne til alt.

- Fravær av voksne over lengre perioder er et klart varseltegn. Det er ikke greit at søsken overtar ansvar for yngre søsken,  men jeg er utrolig takknemlig og gled for at jeg hadde en søster som kunne gjøre dette for meg, sier Cathrine.

Hun mener det er viktig å sette fokus på søskenroller i familier med omsorgssvikt fordi barna kan ha ulike opplevelser og ulike behov for hjelp.

De vanskelige tankene

Marius Sjømæling er i dag 32 år. Da han startet arbeidet med filmen satt han seg ned og leste dagbøkene til sin mor.

- Jeg har brukt konkrete eksempler på hvordan jeg ble den voksne hjemme. Akkurat som Johanne gikk jeg i lommeboka til mamma for å få penger til mat. Jeg ble en prisjeger, plukket de billigste varene for å få mest mulig, forteller Marius.

Gjennom sitt arbeid i Barn av rusmisbrukere har han fått innsyn i andre barns historier. Disse har også vært til inspirasjon i filmen.

- Det har gitt bredde og ulike perspektiv. Filmen speiler godt historiene, sier han.

Han forteller at barn reagerer forskjellig på foreldrenes rus. Noen tar ansvar slik som Johanne, men det er ikke alltid slik.

- Barn som bor og vokser opp i liknende situasjoner tar forskjellige roller. Noen blir som Johanne, handlekraftig og får mer ansvar enn det skal. Noen utagerer, mens andre blir stille og innesluttede, forklarer Marius.

Han mener skole og barnehage må tørre stille spørsmål om barns oppførsel.

- De må tørre å tenke tanken om at kanskje barnets oppførsel ikke handler om en feil hos barnet selv. Kan det være noe rundt barnet? En god start er å stole på magefølelsen. Tilbakemeldinger vi ser er at man har hatt en mistanke, men ikke noe konkret.

Han råder også andre voksne som naboer, trenere, tanter og onkler til å konfrontere sin egen frykt.

- Man må tørre å være der, tørre å si det høyt. Man er redd for å tråkke noen på tærne, spesielt med alkohol er vi redde for å bli moralistiske, mener Marius.

Ifølge Marius ønsker barna at noen skal se og bry seg om mamma og pappa.

- De ønsker at mamma og pappa skal få hjelp, så må man tørre å ta feil innimellom. Det handler ikke nødvendigvis om å melde fra til barnevernet, men å vise at du bryr deg. Det skal så lite til. Det handler om å inkludere de barna du er bekymret for, gjerne i avtale med foreldrene. Dette er foreldre som ønsker at barna sine skal ha det så godt som mulig selv om de har et rusproblem. Du kan for eksempel invitere barna med ut å leke sammen med egne barn. Det er ikke kjempekomplisert.

Usynlige barn

Cathrine Langfjell Torsvik mener filmen og karakteren Johanne er veldig troverdig. Hun tror mange barn vil kunne kjenne seg igjen i filmen.

Selv ser hun mange likhetstrekk til sin egen historie.

Når barn blir den voksne
Cathrine håper filmen vil bidra til diskusjon og at flere som Johanne blir sett. (Foto:Kim Olsen)

Filmen om Johanne avsluttes med at Johanne kommer hjem med bæreposer av mat i den ene hånden og lillebror Jesper i den andre. På kjøkkenet er mamma i full gang med middagen, edru og i god form. Bekymringsskyen som har fulgt Johanne hele dagen, blir plutselig mindre og mindre. Var gulvet i gangen vasket, visste Cathrine at mamma hadde en bra dag. Hun kunne slippe bekymringene en liten stund.

- At det luktet reint ga en så god følelse. Det kunne vare ett minutt, en time eller flere dager. Den som møter disse barna må vise forståelse for at barna ofte har begge følelser, at man har stor kjærlighet og bekymring for mamma eller pappa.

- De positive tingene overskygger de negative. Det er en av årsakene for at det kan være vanskelig å se disse barna. Jeg håper filmen vil bidra til diskusjon og at de usynlige barna blir synlige. 

- Viktig film

Også Marius har forventninger til filmen.

- Jeg håper filmen vil kunne bli brukt på både tema- og fagdager. Jeg håper dette er en film lærere vil bruke i klasserom for å åpne til diskusjon eller starte tema på.

- Det er viktig og bra at slike filmer lages. Dette er barn som ønsker å bli sett. Jeg håper filmen hjelper barna å bli sett.

Se "...og hvem ser Johanne?" og test dine egne holdninger til alkohol rundt barn etter at du har sett filmen